I går, på sin egen femtiårsdag, lanserte Kristina Quintano sin andre bok i kvartetten om flukt og svik, og det håper jeg du som leser tenker over. For det er det det handler om. Et voldsomt, verdensomfattende svik. Det skjedde på Litteraturhuset i Oslo, og selv om det var ganske tjåka, burde det stått kø ned trappa og blitt for få glass og bobler.

Det er ikke første gang Quintano skriver om flukt og svik og død og kollektiv tretthet, om presse som ikke får nok av Trump, tross alle andre konflikter som finnes. I fjor vant hun meget, meget fortjent Brageprisen for sakprosaboken for ungdom, «Flukt». Boken gir stemmer til flyktende ungdom fra hele verden. Dette er unge mennesker som har overlevd, som forteller sine historier.

Årets bok heter «Fisker eller liksvøper» og handler om de som har arbeidet sitt i Middelhavet, om slaveri og utnyttelse, fiskere som arbeider under helt umenneskelige forhold, og om Europas øredøvende stillhet.

Kristina har intervjuet staute fiskere i et mannsdominert miljø, menn som ikke er vant til å snakke om følelser. De forsøker som best de kan det umulige: Å beskrive hvordan det er å trekke garn, og finne et halvråttent barnelik.

I en annen bok, «Budbringeren fra helvete», eller var det «Gutten på stranden» (historien om Alan Kurdi, i rød T-skjorte, blå shorts, med hodet i sanden, du vet, men du hadde kanskje glemt det?) – skriver Kristina om lukten av død barnekropp.

I «Fisker eller liksvøper» snakkes det også om liklukten, fiskerne kjenner den allerede før de drar opp garnet, fortalte Kristina i samtalen med en dyktig og engasjert Jan Landro i går. Og når de kjenner lukten må de vurdere hva de skal gjøre, for man kommer ikke i land med et lik uten at det går utover fiskeren: Båten blir konfiskert på ubestemt tid, og da må fiskeren vurdere om han har råd til å gå arbeidsledig og inntektsløs i den tiden; det finnes ingen ordning der man leverer inn et lik, og deretter blir kompensert for tapt tid i båten. Fiskeren er helt overlatt til seg selv, med traumene sine, og med manglende inntekt.

Jeg er italiener, jeg har sett hva flyktninger gjør med et samfunn når resten av Europa bare ser på. Det er ikke nødvendigvis pent. Italia, Spania og Hellas har i mange, mange år mottatt flyktninger i hopetall mens resten av Europa har toet sine hender. Jeg snakket om det i årevis, men til døve ører. Til jeg til slutt ga opp. Det gjør ikke Kristina. Hun fortsetter og fortsetter, og det blir flere og flere bøker. At hun i fjor vant Brageprisen, gjør at stemmen hennes er blitt enda høyere, og flere blir vitne til engasjementet, stayerevnen og aktivismen som etter hvert er blitt et livsprosjekt.

Kristina forteller levende, og jeg aner ikke hvordan hun får det til, hvordan hun holder det ut. Det er grusomt å høre henne fortelle hvordan hun oppdager et menneske i havsnød som plasker med armene og går under, hvor hun kipper av seg skoene og skal til å hoppe uti, for det gjør man som medmenneske. Men hun blir stoppet av en politimann som sier at hvis hun redder det mennesket og de kommer i land sammen, blir hun automatisk en menneskesmugler.

Det kan du også tygge litt på.

Det er slik det er blitt. Langsomt, så utenfor all anstendighet og så skjult at vi ikke har merket det: Flyktninger blir etterlatt til seg selv i havsnød. Det kan sirkle et EU-helikopter over, men ingenting blir gjort. De engstelige menneskene i båtene må enten drukne der de er, eller snu og vende tilbake til for eksempel Syria der de blir torturert og drept.

Dette er sannheten for de aller fleste flyktninger og migranter der ute i Middelhavet. Man sitter igjen med spørsmålet hvor det ble av Tampaene og Arne Rinnanene, de som gjør sin humanitære plikt og redder mennesker i havsnød.

Kristina Quintanos kritikk av samfunnet vi lever i er knallhard. Hun formidler grusomme fortellinger om livløse kropper, fiskere som er i ferd med å miste levebrødet sitt, enten fordi de ikke orker en dag til med lik i nettet eller fordi de blir fratatt sin allerede minimale kvote. Og hun gjør det med innlevelse, eleganse, nærhet og kjærlighet.

Hun dro en sammenligning, som jeg er sikker på at vi alle har gjort en gang eller to: Hva er forskjellen på de nesten en millioner nordmenn som flyktet –  unnskyld: utvandret –  til blant annet USA i håp om et bedre liv, og de livredde menneskene der ute i Middelhavet? Vi utvandret, i Middelhavet er de lykkejegere.

Kristina har en tydelig melding: Hun har lyst å ta tilbake ordet lykkejegere. Hun sa omtrent: «Jeg vil også være lykkejeger – vi burde alle jakte etter vår egen lykke.»  Det er helt sant. Alle fortjener å være lykkelig og trygg. Uansett bakgrunn.

«Jeg må passe på å gå i sikksakk, aldri glemme det. Jeg vil ikke at Mahyar skal betale prisen for at jeg ikke klarte noe så enkelt. Men det er blitt vanskelig, hodet mitt glemmer det forrige skrittet jeg tok, stedene vi møtes rullerer, og jeg strever. Jeg runder hjørnet ved det som engang var Youngstorget, som nå kalles Kampplassen. Statuen av Kristina Quintano som ble reist før det massive, koordinerte angrepet mot flyktningeleirer over hele Europa, og er nesten jevnet med jorda; en dag manglet en arm, en annen dag forsvant hodet. Til slutt ble den slitt ned til ugjenkjennelig. Vi var for få som brydde oss. Men vi vet at om vi bare klarer å gå i sikksakk uten å bli tatt, om vi overlever én dag til, så en natt og så enda en dag, så skal Mahyar stå foran restene av statuen og fortelle til de som har glemt. Og en dag skal den få armer og hode igjen.«

Ovenstående avsnitt er et utdrag av en fremtidsroman som jeg begynte på i 2018, men ikke fullførte. Nå føles det viktigere enn noensinne å stjele litt av stayerevnen og kraften til Kristina, og fullføre den. Om jeg skulle ønske meg noe annet av fremtiden, som slettes ikke handler om meg og min roman, så måtte det være at verden åpner alle sanser for Kristina og hennes arbeid, leser bøkene hennes, lar seg bevege til handling, og blir som henne – en aktivist.

Og ja, om du ikke har skjønt det før: Jeg beundrer denne kvinnen, denne forfatteren og denne aktivisten grenseløst.