Synes jo Aschehoug Forlag timet alt veldig bra; i dag diskuteres det (helt seriøst!) om Trump egentlig er en verdig kandidat til Fredsprisen om våpenhvilen i Gaza gjennomføres, og folkemordet stanses, og hele det litterære Norge biter negler i spenning over hvem som blir annonsert som Nobelprisvinner i litteratur. (Det ble ungarske László Krasznahorkai)

Men.

Støyen er ikke så overveldende at det ikke er mulig å bli i den lille skandalen som har oppstått her i vår lille del av verden. De fleste fordømmer Aschehougs stunt, mens noen mener det er storm i et vannglass.

Bakgrunn:

Den eminente Helga Flatland kom i sommer med romanen «Så gjør vi så». Jeg har ikke kommet ned i bunken til denne enda, det skal litt til når man starter Knausgårds Morgenstjerne-serie på nytt (jepp), men jeg er ganske sikker på at romanen er like lesverdig som mye annet av det hun har skrevet. I følge Anne Cathrine Straumes anmeldelse er «Flatlands flettverk av følelser og forbindelser er et utsøkt utført håndverk», og har fått fem på terningkastet.

Men så.

For noen måneder siden sendte forlaget fiktive samlivsspørsmål til diverse spalter, basert på noen av karakterene i boka. Nora Campbell, forlagssjef Aschehoug skjønnlitteratur, vil ikke si ikke hvor mange spalter innleggene ble sendt til, det som hittil er kjent er VG og Aftenposten. Da dette ble kjent, ble de ramaskrik, spaltene ble avpublisert. Trine Eilertsen, sjefredaktør i Aftenposten beskylder Aschehoug for å svekke tilliten til redaktørstyrte medier både i eget innlegg og i debatt i Dax18.

Nora Campbell makter ikke å forsvare seg på en tillitvekkende måte. Hennes hovedpoeng, at de «forsøkte å utforske skjæringspunktet mellom virkelighet og fiksjon» er tannløst og fomlende. Da hun avslutter sitt svar til Eilertsen med: «Vi ønsket å utfordre rommet for samtalen om litteraturen opp mot levd liv, en diskurs særlig Aftenposten har vært med på å fremme. At tekstene ble oppfattet som ekte, sier kanskje mest om Flatlands troverdighet som forfatter – og litt om hvor virkelighetsnær god litteratur kan være» får jeg litt vond smak i munnen.

At ingen nevner forfatteren er egentlig bra, for det er ikke henne det er snakk om. Men samtidig påpeker Erik Fosnes Hansen helt korrekt at dette er ikke til det gode for henne. Der burde forlaget ha lagt seg i selen for å løfte forfatter vekk fra skandalen, og vise både henne og oss at de har ryggen hennes. Det er forlagets ansvar, uansett.

Så. Hva har egentlig skjedd? Jeg ser på sosiale medier at de fleste fordømmer Aschehoug for dette billige PR-trikset. Noen få mener at det er storm i et vannglass.

La meg først ta et poeng jeg synes Campbell hadde i Dax18-debatten, nemlig at man må finne nye, kreative måter å snakker om litteratur på. Det er helt sant. Vi MÅ det! Litteraturen driver verden fremover, det er ikke svada. Litteratur fremmer leseevnen og evnen til refleksjon. Det er ikke svada. Lesing øker forståelsesevnen og dermed også evnen til å ta til seg ny informasjon, noe som er essensielt når man skal lære noe nytt. Som for man foreksempel bør på skolen. Uten leseevne, ingen yteevne.

Til Aschehougs forsvar, er dette sannheter som ligger nedfelt i hver celle i litteraturkroppene til de som hver dag jobber med litteratur. Jeg kan levende se for meg møtet de har med de eksterne rådgiverne, antagelig et reklamebyrå eller et PR-byrå:

Litteraturen er under press.

Leselysten går ned, og vi klarer ikke å gjøre nok for å fremme den.

Vi må finne nye måter å snakke om litteratur på, å gjøre litteratur til noe kult og fin igjen. Aktuelt.

Vi må klare å overdøve HBO, TikTok og Netflix med skrift, faen, det er jo klin umulig.

Jeg vet! Jeg vet akkurat hva vi skal gjøre! Vi skriver inn problemstillingene til karakterene til en samlivsspalte! Så lar vi det gå en liten stund, og når vi får responsen, forteller vi hva vi har tenkt – folk kommer til å synes det er helt fantastisk!

Genialt!

Men. Tror dere ikke at det kan slå tilbake negativt på oss?

Høhø, hvordan skulle det kunne slå tilbake negativt? Alt man gjør for å fremme litteratur i disse tider kommer til bli priset høyt!

Vi kommer til å snakke om litteratur igjen, den gode litteraturen. Det er verdt all eventuell fuzz.

Blir ikke noe fuzz.

(Ingenting er som en god fiksjonalisering.)

Jeg kan forstå at man forsøker å nærme seg litteraturen på nye måter, det er faktisk helt nødvendig. Vi kommer til å ha mange samtaler om det fremover. Men deltagerne i dette fiktive møtet tenkte ikke langt nok. De så ikke hva som fantes i andre enden. De ansvarlige på Aschehoug forlag, sittende på sin trone av ytringsfrihet, den de stort sett forvalter med styrke og prinsippfasthet, klarte ikke å sette det i sammenheng eller se konsekvensene. De tenkte ikke at det viktige for leseren er at et menneske snakker til et annet menneske, uavhengig av om vi andre tror eller ikke på at det er virkelige personer som sender inn spørsmål. Fordi vi har en kontrakt basert på tillit. Det vi leser som virkelig er virkelig. Og når det blir avslørt at dette ikke var virkelig, føler vi oss lurt. Forledet. Ydmyket. De tenkte ikke på hvilke krefter de satte i gang.

I en verden hvor vi ikke kan stole på at det vi ser og leser er sant, i en verden hvor vi er usikre, hvor vi vet vi blir manipulert av algoritmer, i en tid der litteraturen står overfor den største trusselen noensinne, må vi kunne stole på at redaktørstyrte medier – enn så lenge! – gir oss sannheten. Og at de ikke lurer oss, eller misleder. Den tanken slo ikke menneskene som jobbet frem denne ideen, og det er forstemmende.

Kunsten skal sprenge virkeligheten, kunstens kraft rommer vår forestillingsevne, kunsten utvider perspektiver og den ser inn i fremtiden på måter vi ikke overskuer.

Stuntet til Aschehoug har gjort det motsatte av det de håpet. Det har banalisert litteraturen og stjålet sprengstoffet.