«Det er ikke mørket som er problemet. Det er når lyset kommer tilbake at man blir gal.»

Svalbard, mars 2025, første dag solen kunne skimtes (Foto C. Cattaneo)

Noe lignende skal Ellen Dorthea Nøis ha sagt etter flere overvintringer på Svalbard på tjuetallet. Etter å ha vært syk gjennom svangerskapet, fødte hun en sønn, helt alene, i en fangsthytte. I et ugjestmildt landskap. Alle som har født eller vært med på en fødsel forstår en liten flik av hva det må ha innebåret av redsel og smerte. Hva det må ha krevd av mental styrke.

Det er talende for relasjonen mellom lys og mørke, eller mørke og lys, at Ellen Dorthea endte sine dager på en mentalinstitusjon i Bergen. Jeg klarer ikke å slippe Ellen Dorthea, eller det andre jeg har funnet ut mens jeg har gjort research til en «Svalbard-romanen». En roman jeg ikke aner om kommer til å bli ferdigstilt noensinne.

Å miste forstanden når lyset kommer tilbake er noe jeg kan relatere til, metaforisk sett. Ennå vet jeg ikke helt hva det betyr, men jeg har tenkt å finne det ut i løpet av prosessen det er å skrive denne romanen. Foreløpig kaller jeg prosjektet for Svalbard-romanen, med arbeidstittelen «Det er ikke mørket».

En anmelder sa engang at (parafrasert) «Cattaneo er veldig opptatt av døden». Jeg sa pffft, slik man ofte gjør når man er uenig, men hen hadde rett. Døden er en rød tråd gjennom hele mitt forfatterskap. Jeg skriver om død, om sykdom og død, om kjønnsidentitet og død, om død i et norrønt landskap, om selvdød og retten til å velge selv. Død død død. Den pffft-ingen må ha vært for galleriet.

Hva som driver min egen skriving, hvorfor jeg er så opptatt av tematikk som er seig og vanskelig både å lese og skrive, er uklart. Denne prosessen skal kartlegge for meg selv hvordan en roman, min roman, blir til, og hvordan den eventuelt bare dør hen. For det gjør romaner i blant. (Pun not intended)

Å skrive ned prosessen der jeg er i dag – nærmere døden enn livet – er umåtelig sårbart, avslørende og utleverende. Det er derfor jeg må gjøre det.

Så hvorfor dette behovet for å dokumentere, hva er det jeg vil oppnå?

I korte trekk handler det om nettopp mørket. Et mørke som ble påført meg da jeg var et helt nytt menneske, av de som skulle skyve bort alt slikt. Et mørke jeg på forskjellige måter har forsøkt å bli kvitt, gjennom hele livet. For en tid tilbake møtte jeg igjen en person jeg ikke hadde sett på nesten tredve år. Vedkommende sa til meg at første gang han så meg, tenkte han at jeg ikke kom til å leve til jeg var tjuefem. Jeg var da omtrent nitten. Det han observerte med blikket sitt var at jeg dyttet et flaskesett foran meg og forsvant inn i en vannfylt grotte. Det han ikke så, var at jeg der inne hadde en så kjip og skremmende opplevelse som gjorde at jeg ikke dykket i grotter igjen på mer enn to tiår. Bildet vedkommende hadde av meg var både riktig og galt. For ordens skyld: Jeg hadde ingenting der inne å gjøre, null kompetanse, bare ignoranse rundt det jeg drev med, ønsket om å føle noe, og muligens et dødsønske kamuflert som en nittenårings dødsforakt.

Etter en bilulykke der kropp og sinn ble knust til pinneved, jeg hadde nettopp debutert som forfatter, ble dette mørket så altomfattende at jeg fortsatt sliter med å komme meg ut av det. Jeg ble forfatter på heltid fordi jeg måtte, jeg hadde ikke noe annet. Til da hadde jeg vært leder i næringslivet, jeg hadde en ny jobb på gang, et steg opp på stigen, men hvem vil ha et kvestet menneske som så vidt klarer å stå på beina ? Klisjéfylt nok klarte jeg å kanalisere toppen av det svarte og vonde gjennom skrivingen, slik at resten var levelig. Og – ironisk nok er det det jeg alltid har gjort, skrevet vekk kroppslig og sjelelig smerte, rare tanker, innfall. Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Jeg har ikke levd av skrivingen like lenge, men jeg finansierte røyk og skoleboller gjennom hele ungdomsskolen med salg av stiler.

Jeg turde bare Før bilulykken som gjorde meg delvis ufør, våget jeg aldri å tenke på at jeg kunne være forfatter. Alle andre kunne, bare ikke jeg. Unødvendig å legge til at selvfølelsen ikke akkurat rekker til himmelen. Mot alle odds ble jeg heldigvis tvunget inn i et profesjonelt forfatterskap, om enn av smerter og dødstanker. Kanskje var det universet som på en ganske brutal måte viste meg veien til det jeg egentlig skulle drive med.

I det siste har jeg snakket med mange kloke mennesker om disse tingene. Én av samtalene satte i gang noe nytt i meg. Fordi jeg oppdaget at jeg er stuck i denne seige materien, denne massen, dette mørket som jeg har lært meg å leve med, men som gjør hverdagene så tunge, så tunge. Som gjør kroppen min sykere og sykere, som gjør at de fysiske smertene nesten ikke er til å holde ut. Jeg er fanget – ikke i selvmedlidenhet eller offerrolle – bare i en aksept av tingenes tilstand. Fordi det tross alt er lettere å akseptere og forbli i det som er vanskelig, men kjent, enn å endre alt til noe du ikke kjenner. Jeg er jo bare et helt vanlig menneske.

Men plutselig, etter 57 år i denne kroppen, som tross vekten den har båret fortsatt reiser seg, har noe vokst inni meg, ser jeg fliken av noe jeg ikke klarer å ta helt inn.

Det finnes et lys.

Det finnes et vennlig lys, et som ikke vil meg vondt, et som ikke kommer til gjøre meg gal.

Å skrive dette ned, offentlig, vil tvinge meg til å være konkret. Når man bærer på traumer, har man lett for å fortrenge, å lage eufemismer, å unnlate å ta tak. For det koster så enormt. Denne prosessen skal gjøre tankene klarere, både i søken etter lys og etter denne Svalbard-romanen som hele tiden glipper ut av hendene mine.

Jeg har nettopp vært på Svalbard. Der er det sol døgnet rundt. Mange av dem som bor der har aluminiumsfolie i vinduene nå, mørkleggingsgardiner, papp festet med gaffa. For lys døgnet rundt er forstyrrende for noen. Etter måneder i totalt mørke døgnet rundt går det gradvis, men raskt til lyst døgnet rundt. Det er ikke alle som fikser det.

Selv tror jeg at jeg er en av dem som potensielt kunne ha blitt ekstremt påvirket om jeg hadde bodd der fast. Tross infrastrukturen der, som bare er et ferniss mot en nådeløs natur, er Svalbard en øy i arktis. Det er ikke hvem som helst som kan bo der over mange år. Jeg mistenker at jeg er en av dem, og kanskje Ellen Dorthea også var det?

Likevel gir Svalbard en resonnans dypt inni meg, det rører i noe ur-aktig jeg ikke kan forklare. Jeg tror det er derfor jeg ikke får taket i denne romanen, Svarbard-romanen med arbeidstitten «Det er ikke mørket». For da må jeg få tak i noe i meg selv, noe ubehagelig.

Ønske meg lykke til.