Finne veien hjem, min nyeste roman, ble lansert med brask og bram og kjærlighet og latter og alvor på Last Train (Oslo) 28. mai i år. På forhånd sa jeg at vi skulle feire denne dagen, vi skulle drikke bobler og virkelig ha det gøy, selv om temaet er alvorlig. Alvoret tar vi etterpå. En samtale på scenen med Heidi Helene Sveen, gjorde lanseringen ekstra interessant der den utvidet samtalen med kompetanse og innsikt. Det ble en helt fantastisk fest!

Vi burde reise rundt med denne samtalen, Sveen er suverent tilstede, kompetent og sympatisk på scenen!

Det er mange som viker og flakker med blikket når de får vite hva boken min handler om.

Det er dumt. Derfor vil jeg gjerne skrive noen ord om Finne veien hjem.

Alle som ikke lever under en stein, vet at vi nettopp har fått en samtykkelov. Den offentlige samtalen finnes der ute, hele tiden, hver dag. Men det er ikke for den offentlige samtalen jeg har skrevet denne boken, det er ikke en debattbok. Skjønt, det burde den ha blitt. Jeg finner det derimot smått kuriøst at de «der ute» som etterlyser litteratur som speiler samfunnet vi lever i, ikke har tatt tak i den, filleristet den for sine mangler, hyllet den for sine attributter. Men sånn er jo livet for en forfatter.

Jeg har skrevet denne boken fordi jeg er interessert i mennesker og menneskelige relasjoner. For meg er denne interessen en forutsetning for å klare å skrive. Særlig når det er mørkt.

I Finne veien hjem ønsket jeg å utforske hva som skjer med de som står nærmest noen som er blitt utsatt for overgrep. Hva tenker de, hva gjør de, hva sier de, hva skjuler de, hvilke hensyn tar de, hvilke hensyn tar de ikke, hvordan forrykkes relasjonene, og hva skjer med de rundt når de forsøker å hjelpe, men ikke får det til, ikke når fram? Hva med den utsatte, som automatisk lever med skam, som ser at de rundt vil hjelpe, men ikke vet hvordan? Hvordan oppleves det at folk går på tå rundt deg når du egentlig har lyst til å skrike til verden i purt raseri? Hva er nok hjelp?

Så nei, dypest sett er ikke Finne veien hjem en roman om voldtekt. Den er, som alle andre romaner, en fortelling om relasjoner og hvordan de blir skjøvet på når noe dramatisk skjer. Om hvordan man skal klare å gå videre etter et traume. Men også om et vennskap mellom den unge kvinnen og den eldre som finner henne tidlig en morgen, og som skjønner, av egen erfaring, hva som har skjedd.

Vi er alle en Alexandra. En David. En Ingrid. En Unni. En Kaia. En Audun.

Vi er alle en bror, søster, mor, tante, bestemor, far, kjæreste, bestevenn.

Voldtekt angår oss alle.

Så les boken. Eller gi den bort til noen som trenger den.

Finner du den ikke din lokale bokhandler, bestill den. Den finnes i alle netthandlere både som papirbok og som ebok. Ønsker du et signert eksemplar, sender du meg en mail på adressen du finner under «kontakt».